En barndom med konsekvenser i fremtiden

[s.a.m.s.]

Hei.

Jeg har måttet gå gjennom en god del prosesser før jeg valgte å registrere meg her. Jeg fikk vite i år hva jeg har gått glipp av: Min barndom.
Kjempefint å få det på papiret, samt få bekreftet i tillegg at de fagfolkene som vurderte meg manglet i stor grad kunnskaper (som de burde ha hatt for å kunne forstå meg), noe som går veldig inn på meg.

Jeg gikk glipp av meg selv. Jeg ble plassert i en voksens rolle. Jeg manglet omsorg i hjemmet. Forståelse. Aksept. Jeg opplevde konstant avvisning, ensomhet, mishandling og i et enkelt tilfelle misbruk.

Selvfølgelig gikk dette utover min utvikling. Meg som person. Jeg har traumer fra barndommen som "lever" fremdeles, men, jeg takler de traumene på en helt annen måte: Jeg har erfaring nå. Jeg hadde ikke det den gang. Dét ødela meg.

Det har også gjort at jeg ikke takler meg selv. Til den grad at jeg ikke klarer å akseptere at jeg er annerledes enn andre. Behovet for å være lik andre har minket, men det betyr ikke at det ikke oppleves som noe brutalt og urettferdig.

Jeg eier ikke selvtillit. Jeg har en kronisk depresjon. Jeg har slitt med spiseforstyrrelser.

I denne prosessen hvor jeg er i ferd med å bli kjent med meg selv igjen, oppdager jeg mer og mer hvor lite jeg egentlig kan om meg selv, hvor mitt potensiale er. Når jeg blir mer klar over mine evner, jo mer "friere" blir jeg. Men, samtidig føler jeg en sterkere ensomhet jo mer åpenbar forskjellen er mellom meg og "ideal-mennesket". Jeg er enda i protest mot å bruke ord som viser det tydelig. Jeg er ikke klar for det.

Hvordan skal jeg fullføre videregående? Jeg dro ut av ungdomsskolen med dårlige karakterer og mye fravær. Jeg var rådvill og alene. Full av forakt mot meg selv. Mangelen på tilstedeværende foreldre var såpass nedbrytende for meg som person. Selv den dag i dag. Vi er ikke nære. Jeg har ingen som står meg nær på det nivået hvor de kan forstå meg og vite hva jeg går gjennom.

Jeg går på skolen nå. Tre år skal tas på et år. Det høres mye ut. Jeg trodde det. Inntil jeg fikk bøkene. Det føles som om jeg knasker på flatbrød. Jeg blir aldri mett. Jeg mister fokuset. Tankene mine streifer til de som henger etter meg. Det gjør vondt. Jeg klarer ikke å stoppe meg selv. Å være normal. Jeg føler meg som et utkast. Uønsket. Selv om de har gode intensjoner og liker å fleipe så oppleves ord som intelligent, forut, rask - som det absolutte nederlag.
Dette skoleåret, så kort som det har vært, har gitt meg et klart bilde av hvilke problemstillinger jeg har på skolen. Hva jeg valgte å gjøre mot meg selv i fortiden er vanskelig nok å fordøye. Så dette? De i klassen skulle bare ha visst at om jeg hadde brukt mitt normale tempo (slik som hjemme) så hadde jeg vært ferdig allerede med flesteparten av bøkene. Jeg bremser meg selv av frykt for å såre andre (ubevisst). Jeg har ikke ønske om det.

Jeg skjemmes. Jeg mangler stolthet (for meg selv). Jeg føler ansvar. Jeg føler at jeg har feilet. Jeg kritiserer min tålmodighet. Jeg opplever den som naiv og destruktiv. Jeg har fått beskjed så mange ganger om at jeg "fortjener" negativ respons. Skryt, vennskap, tilhørighet... Det er noe som ikke angår meg. Jeg burde være takknemlig for "forbannelsen" jeg har. Jeg kaller mine evner det. Forbannelsen. Det er urettferdig at jeg ikke kan "prestere" uten at min medmenneskelighet blir "erklært" ikke-eksisterende. Er ikke jeg en del av samfunnet? Kan ikke jeg få lov til å være meg selv? Mine handlinger, ikke ord, skaper konflikten. Det jeg kan, og det jeg ikke har vist, sårer. Skyver andre unna. Kan kunnskap gjøre den generelle befolkningen mer fortrolig med slike som meg? Jeg vet ikke. Det blir spennende å se hva lykkeligebarn.no får til.

Jeg mistet min barndom. Tenårene. Jeg håper bare at jeg klarer å redde mitt voksne liv. Jeg er ulykkelig. Jeg har ingen formeninger om min fremtid. Hvordan noen klarer å snu ryggen til en slik problemstilling er meg en gåte. De barna fortjener en god oppvekst. Ikke la dem bukke under slik jeg har gjort. (Jeg er i midten av 20-årene.)

Da min mor hintet meg første og siste gangen om at jeg var "over" de andre, fikk jeg et sammenbrudd. Jeg siterer ikke hennes ordbruk. Jeg gikk mot å lære utenom skolen. Jeg stoppet med lekser (innleveringer). Jeg sluttet å "eksistere". Hva hun sa til meg føltes som det ultimate slaget. Dette holdt hun igjen bare for å såre meg. For ikke mange årene siden viste dette seg å stemme. Uten å gå i detaljer: Hun er uegnet som mor. Jeg har mistet en viktig person.

Før jeg avslutter dette innlegget ønsker jeg å nevne at jeg er i ferd med å fri meg selv fra mitt eget fengsel. (Jeg går til psykolog.) Jeg ønsker å leve livet mitt. Jeg prøver å tilgi meg selv for å ikke være tilstrekkelig nok for meg selv i min barndom. Jeg prøver å ignorere utsagn som hinter til at jeg skulle ha klart meg. Jeg var et barn. Noen glemte det og det var fatalt.

Dette var vanskelig å innrømme. Det er et "ikke-tema".


s.a.m.s.

[Mette]

Jeg vil bare si takk for at du delte denne sterke historien med oss. Din historie er sammensatt, det er mange forskjellige elementer som har ført deg dit du er i dag. Jeg håper psykologen hjelper deg på veien og at du lykkes med det skoleprosjektet du har gått i gang med.

Det er mange med gode intellektuelle evner som strever med å passe inn. Jeg håper du finner din måte å leve på som passer for deg. Og at du får brukt evnene dine, ikke fordi du "skal bli til noe stort", men fordi jeg tror det kan gi deg mening i tilværelsen.

Lykke til!

Hilsen fra Mette