Bytter barnehage - men vil det hjelpe??

[sirius]

Hei! Dette er mitt første møte med denne verden, men jeg er glad for å finne dere, for jeg trenger hjelp. Min sønn på 3, snart 4, er et smart barn, det lurer jeg ikke på, han er en svamp og leser og skriver, men jeg vet ikke hvordan jeg best kan hjelpe han til å bli lykkelig. Han var hjemme med mor/au pair de første 3 årene og startet barnehage forrige høst. Jeg, min naivitet, trodde at det skulle gå bedre enn for noen av mine andre barna, da han er så sosial. Inkluderer alltid alle, glad, kommunikativ, veldig omsorgsfull osv. Men han har ikke trives fra første stund. Jeg har nå søkt overflytting til en annen barnehage, men er redd for at 'nissen' følger med på lasset, da jeg ikke ser noe spesielt galt med den barnehagen han har gått i (selvom jeg ikke ser noe spesielt bra heller). Den eneste grunnen jeg kan tenke meg som 'årsak' er at han kanskje ikke får den oppmerksomehten han trives med -for han elsker oppmerksomhet og har et stort behov for å bli sett.
Han vil helst ikke i barnehagen, blir overlykkelig hvis han får være hjemme (jeg har FRI!). Er det fordi da har han sin heltidsoppmerksonhetsleke - dvs au pair? Hun snakker ikke norsk, men engelsk, og det virker som om de kommuniserer bra, og leker veldig godt, selvom han blir litt mye boss. Har aldri hørt han gråte med henne. I barnehagen virker det som om han ikke har fått noen venner, sier at han ikke leker med noen eller med alle, personalet sier at alt er bra. De er sjokkert og overrasket over at vi bytter. Jeg blir overrasket tilbake over at de ikke merker at han ikke trives. Hver mandag sukker han, noen ganger gråter, og så utover i uka teller han ned, 'idag er det torsdag - lørdag og søndag har jeg fri'. Da han kom tilbake etter å ha vært hjemme i over to uker ved svineinfluensatider i fjor høst, begynte han å stamme, barnehagen mener at det er fordi han er 'ivrig'.
Jeg har igår sagt fra til barnehagen at hvis det står noen på venteliste så gir vi gjerne i fra oss plassen (burde ha gjort dette før), så kan han være hjemme med au pair frem til neste høst. Au pair er bare glad for dette, hun får da 3000 mer i måneden (gir henne pengene istedenfor), men det er ikke lovlig, da det er maks 5 timer per dag de får jobbe i henhold til loven. Ser dere noen ulemper ved å la han være hjemme med henne hele dagen? Blir han da bare enda mindre 'egnet' til barnehage til høsten igjen?
Når han er hjemme er han konge, og voksne som kommer på besøk, blir ofte veldig fasinert av han for han vil gjerne ha oppmerksomheten og starter sine show, de endrer seg hele tiden, akkurat nå er det breakdans, med innsalg av armhevinger og situps. Når det kommer barn på hans egen alder leker han veldig bra med de. Han har to kusiner omtrent på samme alder, og foreldrene sier at de er veldig glad i han og leker bedre med han enn de fleste. Men hvis jeg har han med ut, og gjerne i større grupper, blir han veldig sjenert. Barnehagen han går i er relativ liten, 18 barn, det samme i den nye, men kansje det er for stort? Eller at stedet ikke er 'hans'?
Nei, nå blir dette altfor langt. Men jeg synes dette er vanskelig så er det noen råd der ute, tas de imot med takk!!

[snu]

Hadde det vært min sønn, hadde jeg holdt ham hjemme. Hans trivsel er viktigst av alt, og jeg tror barn gir beskjed om hvordan de har det, og vi må ta det alvorlig. Hjemme kan han helt sikkert også bli stimulert på en helt annen måte enn i barnehagen.
Min sønn er to, og vi går i åpen barnehage. han trives der, men leker alene. Blir det for mange barn blir han stresset, og begynner å blø neseblod. Vi har søkt barnehage fra han blir tre år, men jeg er veldig usikker på om det faktiskn er noe for ham ...
Jeg tror heller ikke at barnehage er alfa og omega for et barn.

Når det gjelder å bytte barnehage, så vet du ikke før du har prøvd om det vil hjelpe ...
Jeg hadde uansett ikke latt min sønn gå i en barnehage der han ikke trives!!! 

[sirius]

Helt rett, jeg skulle ha tatt han ut tidligere. Men det har vært mer at ' han ikke trives' enn at han 'mistrives'. Det er uansett ikke bra nok. Han gikk tidligere også i åpen barnehage, mest for at det er riktig å eksponere barn for andre små barn - tror man. Men egentlig er vi jo hulemennesker, eller bor på en avsides gård, der man er sammen med begrenset antall mennesker, men i ulik alder.

Jeg vet ikke om han blir mer stimulert hjemme, men han får ihvertfall mer oppmerksomhet og kjærlig attention. Det er jo stimuli det også, men jeg tror ikke hun 'lærer' han så mye. Men har lærer fort nok av seg selv, så jeg har mer fokus på trivsel.

Du får være mer årvåken enn jeg har vært når gutten din eventuelt begynner. Jeg ønsket deltid, men søker man det får man ikke plass her jeg bor. Men når man først har fått plass, kan man søke ved juletider for neste halvår, og da vet jeg ikke om de har lov til å si nei. Angrer selv på at jeg ikke gikk ned i 50% for han i barnehagen fra jul.

Jeg har lest noen flere innlegg her inne nå og jeg ser at flere sliter med barn som ikke trives på skolen. Jeg har også vært redd for det, men tenkte ikke at barnehagen skulle være noe problem. Men det at de sliter sosialt på skolen, hvordan forbrede dem på dette problemet? Er det å holde dem hjemme eller 'påtvinge' dem mer sosial læring med jevnaldrende, ved å delta i barnhage?

[snu]

Barn er ikke nødt til å gå i barnehage for å møte andre barn ... Og sosialisering er viktig! Men det må som sagt ikke skje mellom 8-16 i hverdagene.

Og så er det viktig å huske at stimuli er mye mer enn å sette seg ned og lære barnet. BArn som har en stor evne til å lære, vil ofte ikke få lært på sine premisser i barnehagen. De førskolelærerne jeg kjenner er så opptatt av rammeplaner, årskalendere osv, at de glemmer at barn er forskjellige, og på vidt forskjellige nivåer! (Ja, jeg vet at nå satte jeg alle førskolelærere i "bås" ...)

[Kariel]

Hei,
Nå har jeg barn som stort sett trivdes i barnehagen, men de begynte ved ca 18 mndr. Innkjøring gikk greit, overgangen til storbarnsavd. da de var 3 var imidlertid ikke helt enkel. Mine barn har gått fra småbarnsavd. med 9 barn/3 voksne, til storbarnsavd. med 18 barn og 3 voksne. Reduksjon i voksentetthet gjør at barna får mindre tid med de voksne, og det reagerer svært mange av treåringene på. I tillegg er det enormt mange barn ift. hva de er vant til. Har en venninne som er førskolelærer som sa at det ofte kan gå bortimot et år å bli helt "innkjørt" på storbarns avd. selv for barn som har gått i barnehagen lenge og er vel vant med å gå der.

Er ikke rart at ditt barn synes overgangen er vanskelig, som har hatt fullt fokus fra EN voksen, og hatt færre barn rundt seg. Det gjør det sikkert ikke enklere at han er HB.

Dette er tanker jeg gjør meg rundt barnehagestart med store barn generelt:
Å komme i barnehagen til samme tid hver dag er gunstig. Mine barn har vært "avhengige" av å komme til frokost kl 8 hver morgen. Det var en trygghet å finne matboksen, sette seg til bords, si hadet til mamma/pappa og så spise/finne fellesskap ved bordet. En etter en av barna ble ferdig med maten, og så var det lettere å komme i lek med de andre barna.
Kommer de derimot senere på dagen, er de andre barna allerede midt i en lek, og da er det straks vanskeligere å få bli med. Merket det særlig med min eldste sønn.
Klare rutiner og å være tydelig skaper trygghet:
Nevne hva som står på dagsplanen, kanskje står det også hvem som har tidligvakt f.eks.?
Vær bevisst på din egen kommunikasjon rundt barnehagen. Det siste høres kanskje banalt ut, men jeg har vært borti eksempler av typen ”Uffda, ble du lei deg når mamma skulle gå i dag igjen. Mamma må bare en bitteliten tur på jobben først skjønner du, og så kommer jeg og henter deg så fort jeg kan, veldig snart altså” – gjett hvilket barn som bare går og venter (og gråter) resten av dagen...

50% plass i form av annenhver dag har vært problematisk for flere jeg kjenner. Barnet kommer ikke skikkelig ”inn i rutinen” og har vanskelig å forholde seg til om de skal i barnehagen den ene eller andre dagen. Da er det bedre med kortere dager (men det er ofte ikke mulig ift kommunale bestemmelser).

Når dere nå velger å bytte barnehage tenker jeg at det er svært viktig å etablere en god relasjon på den nye avdelingen. Snakk med styrer, snakk med ped.leder. Kan han ha en primærkontakt av de voksne den første tiden? Kan dere bli kjent med noen av barna på forhånd (invitere hjem f.eks.)? Kan dere ha lang innkjøring med kortere dager? Sjekk opplegget de har i lekegrupper på alderstrinnet hans. Kanskje kan de legge inn noen aktiviteter han liker ekstra godt i disse? Er han kanskje en "hjelpe-til-type" som kan få ansvar for å dekke bord med de voksne, tømme papirdunken om morgenen, hjelpe de minste å ta ned skiftetøy når de kommer inn?
Er enig i at mange førskolelærere ikke aner hva de skal gjøre med HB-barn, men i "min" barnehage er de svært åpne for informasjon når man kommer med det. Krysser fingrene for at "din" er det også

Må også innrømme at jeg var glad at min pode hadde gått i barnehagen da han virkelig ble ”kastet til ulvene” og begynte på skolen. I det minste var han vant til å være borte fra mamma/pappa store deler av dagen og han kjente mange han gikk i klassen med osv. Det var ille nok for ham å forholde seg til 25 barn/1 voksen, en drepende kjedelig undervisning (en bokstav i uka...maks...), for ikke å snakke om skrekken ute i friminuttene med flere hundre barn på et stort uteområde, og ingen voksne han kjente... Det var en knalltøff skolestart, men for vår eldste var barnehageballasten svært god å ha med.

Kjenner til noen få som har vært hjemme med mamma/søsken helt frem til skolestart, og den overgangen har absolutt ikke vært enkel den heller.

Ønsker deg masse, masse lykke til!
K

[Lopi]

Det er noe som er vanskelig her, det er klart. På den ene siden kan man si at det er godt at de kommer i kontakt med andre barn gjennom barnehagen og blir kjent med ungene før skolestart. Fint og flott det om ungen trives med barnehagen og sine jevnaldrende. Da kan jo dette være lurt. På den andre siden ser jeg mistrivsel eller mangel på trivsel og de som ikke komme så godt ut med sine jevnaldrende på tross av iherdige forstå sosialisering med "kullbarna" gjennom flere år i barnehagen. Da blir det ikke nødvendigvis lettere å starte på skolen med allerede flere års mistrivsel på baken. Det er fort gjort at ungene tar sine roller i gruppa allerede fra de er små og så beholder disse gjennom skolegangen. Kommer man ikke overens med gruppa har man fort et barn som mistrives i en del flere år enn strengt tatt nødvendig. Dersom ungene får være hjemme eller med en dagmamma de trives med vil de kanskje i det minste bli trygge på seg selv før de begynte på skolen og gjennom dette tross alt ha med seg seg selv inn i skolen. HB barn er kanskje i større grad enn andre mer klar over sin rolle i gruppa også, hva vet jeg? Det er min erfaring i alle fall. I etterkant lurer jeg mye på om det har vært verdt det for jenta vår, det å være i barnehagen. Slikt jeg ser det nå, ville jeg ha tatt et annet valg for henne om jeg kunne valgt om igjen. Lykke til med valget! Uansett, så er ikke barnehagen det eneste alternativet for små barn og det er ikke alltid at forskolelærer og assistenter gjør det som er rett for ditt barn. Du sitter trolig som mor til HB barn på en større kompentanse på saken enn de gjør. Følg magefølelsen!

[jpg]

Gutten vi har er blitt voksen og over tjuefem. Han sier om barnehagen “det er det verste du har gjort mot meg mamma“. Han trivdes imidlertid godt i barneskolen, mens undomsskolen og videregående var et h... sier han selv. Det er strevsomt, slitsomt og mye bråk i en vanlig barnehage. Jeg kunne valgt å bytte til en annen “vanlig“ barnehage jeg visste var mer romslig, men orket ikke å være en vanskelig mor til en unik sønn med krav på spesialbehandling.

For de to yngste valgte vi Steinerbarnehage fordi de er mere ute, har en annen pedagogisk tenkning og praksis. Det med rytme og veksling mellom stillhet og aktivitet gjorde at de kom opplagte og fornøyde hjem, ikke utslitte og oppkjaset. Min erfaring er at i Steinerbarnehage får barna mere være den de er. De tenner stearinlys, har ritualer, ungene syns det var topp spennende. I den offentlige barnehagen hvor sønnen vår gikk, ble det stadig påpekt “dysfunksjoner“. Han foretrakk å leke for seg selv. Andre steder med færre barn hadde han ingen problemer med a leke med andre. Likevel satte de igang “tiltak“, for å få han med i leken med de andre. Han opplevde det som en plage. Det er unaturlig å oppholde seg seksten unger med to-tre voksne.

Han saboterte å tegne. Tegne har han aldri likt, vi mente det ikke var noe problem. Likevel satt et personal ved siden ham og “ledet“ ham ved samtale om hva han skulle tegne. Så foretrakk han å tegne med én farge ad gangen. Brukte den i forskjellig styrke, tegnet hus, hvor biler suste forbi, men han ble oppfordret til å bruke flere farger.

Barnehage er etter min mening ikke verdens beste sted for barn å være, der er det ulike meninger, og mange må. Når jeg ser tilbake på oppveksten til sønnen vår, var kjemien til de voksne avgjørende for trivsel og glede. Og de må godta ungene slik de ér, ikke forandre de. Var jeg deg ville jeg holdt ham hjemme med au-pair siden han trivs med det. Når han er ett år eldre kan en prøve en ny barnehage. Jeg får rett vondt av gutten din, jeg hadde også en gutt som telte dagene, og grudde seg til mandag. Når han i ettertid vurderer oppholdet som voksen, og det kunne vært gjort det om, ville jeg gjort alt som stod i min makt å få ham vekk derifra.

En annen ting, er at barn jo mindre de er, jo mindre i stand til å beskytte seg selv/stå opp for seg selv, ved å protestere, nekte, konfrontere, være spydig, eller la ting prelle av. Det er ikke lett å være intelligent. Gjennom livet må de tåle og svelge mye. I ettertid vil au-pair'en stå som et lysende minne om en voksen han hadde det kjekt med? Og at mamma tok meg alvorlig og støttet meg? Det trenger ikke være mere komplisert enn det.

[sirius]

Tusen takk for svar!
Det er vel det som er det riktige her: det er ingen universell sannhet, men følg magen. Nyere forskning viser jo også at i komplekse valg (dvs fler enn 4 parametre) er det best å ikke tenke og vurdere, men gå rett på intusisjon/magefølelse.